Det er noe som heter at man ikke blir profet i eget land. Det finnes selvsagt noen som hele tiden forsøker på det, men man faller som regel igjennom.
Rakkestad trenger impulser utenfra. De fleste i denne lille kommunen er faktisk i slekt med hverandre, og jeg er fristet til å si at ordspråket om at ”ælle har et syskonbånn på Gjøvik”, likevel kunne passe på Rakkestad. Jeg har et søskenbarn i Rakkestad, og jeg har i tillegg bøttevis med tremenninger. Og nå skal i tillegg min yngste datter gifte seg med en raksting, og bosette seg på Holøsåsen!
Med andre ord; det bor mye godt i Rakkestad. Når i tillegg min farmor kommer herfra, skjønner dere jo at det bor noe godt i meg også..:-))

Er det virkelig ”fali” at det kommer folk utenfra Rakkestad, for å gjøre Rakkestad til et bedre sted å leve og bo? Vi som pendler til Rakkestad for å tjene til livets opphold, vil jo gjøre det best mulig ut av oppholdet mens vi er her. Om en ukes tid har jeg pendlet til Rakkestad i ti år. Disse årene har gått veldig fort, og har vært noen av de flotteste årene i min lange yrkeskarriere. Jeg bor bare et par hundre meter fra Smaalenenes redaksjon i Askim, men synes likevel at man i Rakkestad har mye bedre tid til å lage en bedre avis, ikke minst være mer etterrettelig, og litt mindre stresset. Det har også med at avisen kommer ut tre ganger per uke.
Dessuten kommer man mye tettere på abonnenter og brukere av lokalavisa når man jobber i en mindre avis på et litt mindre sted.
Og det er utrolig mye å skrive om, som rakstingene kan misunne beboere i nærliggende kommuner, som må dele lokalavisa med seks-syv andre kommuner. For øvrig vil jeg jo legge til at Rakkestad er i en særstilling, når en liten avis går så bra – med ganske snevert abonnementspotensial.
Men da skal vi huske på at rakstingene er viktige kunder utenfor kommunen, som også gjør at annonsører ser på Rakkestad som et viktig marked.

Men tilbake på det å gjøre Rakkestad bedre med folk utenfra. Man kan jo fleipe med å si at IQ’en er høyest i Rakkestad på vanlig arbeidsdager, når så mange viktige personer kommer hit for å jobbe. Se bare i kommuneadministrasjonen. Der er tre av toppene fra andre kommuner; slik er det også i andre kommuneseksjoner. At den nye lederen for Rakkestad Utvikling er nordlending bosatt i Fredrikstad, gir jo ganske store perspektiv. Han ser utviklingen fra et annet ståsted, og kan komme med impulser fra sine erfaringer. Det er jo enklere enn å jobbe i avis, hvor vi er avhengig av leserne våre for å få fram nyhetene – ut over saker som kommer fra kommuneadministrasjonen i form av sakslister til formannskap og kommunestyremøter, eller ideer om å sette i gang eiendomsskatt og lignende tiltak. Og slike tiltak kommer ikke ubegrunnet og uten at det er strengt talt nødvendig.
For man skal huske på at Rakkestad ikke er større enn 7.500 innbyggere fordelt på noe over 3.000 husstander. For at rakstingene skal holde tritt med samfunnsutviklingen og reformer som kommer, må man finne løsninger innenfor egne ressurser. Jo mindre kommunen er, jo verre er det å finne penger. Og dette har jo også noe med skatteinngangen å gjøre. Jo flere som betaler skatt til Rakkestad, jo flere penger kommer innbyggerne til gode i form av tiltak brukt av de samme skattekronene.

Rakkestad står foran et år med mange store utfordringer. Alle vil at man skal sette fart i utviklingen, ruste opp sentrum og få mer aktivitet i gatene.
Får man flere innbyggere og flere besøkende av den grunn?
Jo, til en viss grad om vi tar for oss arrangement som Markens Grøde, Gatebil og Julemarked. Skal man få fart i sentrum, trengs nok mer enn som så. Man trenger nisjebutikker som gjør at f.eks sarpinger og eidsberginger reiser til Rakkestad for å handle.
Og det er der man har en jobb å gjøre. I tillegg bør man – og må man – dra i samme retning.
Og det alene kan være en utfordring nok i Rakkestad.

Vi synes det er ganske så fornøyelig når såkalte meningsytrere setter oss journalister i boks. Og ikke mindre fornøyelig blir det når den som ”beskylder” oss journalister for å være venstrevridde, selv er omtrent på grensen til det ekstreme høyre. Personlig tror jeg at Rakkestad-samfunnet trenger en god porsjon med demokrati, og ikke minst en gjeng med innbyggere som drar i samme retningen.
Og la det være sagt; jeg er stolt av at Øyvind Østby kaller meg sosialist. Han har faktisk gått så langt at han nesten har brølt til meg at jeg er en kommunist.
Men jeg kan forsikre han og flere med han, at jeg er langt unna det – om det i det hele tatt er noen betydning hva vi er – når alt kommer til alt. Det er jo ikke så viktig hva vi er – men hvem vi er. Derfor kan jeg jo si til alle dere som ”bryr dere”: Har dere ikke noe godt å si om andre mennesker, så hold kjeft.

Det jeg ikke alltid skjønner når man skriver leserbrev, er at man skal ha en ”opp og ned” holdning, hvor alle unntatt enn selv vet best. Kanskje det er bra at vi har folk som kan være kritiske, og ikke uten videre la anarkiet råde. Men det finnes grenser. At miljøaktivister og ”ungdommer”, som Østby mener er uten praktisk erfaring innen handel og næringsvirksomhet, bryr seg og stiller krav, betyr vel demokrati i praksis.
Man kan saktens lure på hvorfor man ikke får til noe i Rakkestad, som man skriver i leserbrev. Kanskje fordi man i alt for stor grad i denne bygden bruker ”janteloven”.

Kanskje det er på sin plass å fortelle hva sosialdemokrati er, kan vi jo sitere sosialdemokrati i Store norske leksikon. (Hentet fra http://snl.no/sosialdemokrati)
Sosialdemokrati er en betegnelse, som siden omkring den russiske revolusjon 1917, har vært brukt både om moderate og reformistiske former for sosialisme og om partier som bekjenner seg til en slik sosialisme. Tidligere ble betegnelsen brukt videre, særlig om arbeiderpartier, enten disse var klart revolusjonære eller mer reformistiske. Uttrykket dukket først opp i Frankrike, i revolusjonsåret 1848, og ble brukt om Louis Blanc og hans tilhengere.
Den sosialdemokratiske teori har ikke et selvstendig utspring. Den oppstod gradvis og som en reaksjon på ensidigheten i de opprinnelige former for sosialisme, f.eks Marx. Teorien kan derfor betraktes som en revisjon av (den marxistiske) sosialisme. Sosialdemokrater omtales således også av marxister som “revisjonister”. At sosialdemokratisk teori ble utviklet gradvis, og av mange, har ført til at den er blitt svært lite enhetlig. Det er ikke rimelig å omtale sosialdemokratisk teori som én lære, eller en distinkt ideologi. Snarere utgjør den et sett av nært beslektede holdninger.
Den første betydningsfulle sosialdemokrat var tyskeren Eduard Bernstein (1850–1932). Han innvendte mot Marx at selv om den økonomiske basis i samfunnet kanskje er den viktigste historiske drivkraft, så spiller overbygningen, blant annet politikken, en viktig selvstendig rolle. Siden det er slik, hevdet han, skal og bør man arbeide politisk og parlamentarisk for å oppnå konkrete forbedringer her og nå, og ikke bare gjennom klassekamp forberede seg til en endelig revolusjon (som kanskje ikke vil komme). Med forbedringer tenkte Bernstein på økonomiske og sosiale forbedringer for de fattigste, dvs. for arbeiderklassen. Hans budskap var altså et budskap om gradvis levestandardhevning for de lavere sosiale lag. Dermed var det også et krav om sosial utjevning. I nyere språkbruk kan sosialdemokratisk politikk sies å være velferdsstatspolitikk.
Sosialdemokratiet er hovedsakelig en vestlig politisk tankeretning. Klart sterkest står det i Nordvest-Europa – i Storbritannia, Tyskland, Benelux-landene og Skandinavia
I disse områder er det den helt dominerende retning i arbeiderbevegelsen og har også sterkt influert statsstyret og samfunnsutviklingen generelt. Andre steder i Europa er arbeiderbevegelsen ideologisk mer splittet. Her har det vært sterke kommunistiske partier. I enkelte land kunne disse til og med være like sterke som, eller sterkere enn, det sosialdemokratiske parti, som i Italia, Frankrike og Finland.
Så nå vet dere det!

Godt nytt år til dere alle. Jeg antar at det er mange som har lidd den samme skjebne som meg, nemlig å starte året med en kropp i ulage. Faktisk har jeg fysisk sett, ikke vært på jobb på noen dager. Imidlertid er jeg nå fit for fight – etter å ha både hostet og harket i mange dager.
Jeg skal på ingen måte syte og klage. Jeg er i den situasjonen at jeg selv kan velge om jeg vil gå på jobb eller ikke. Hører derfor til den privilegerte delen av vårt samfunn. Riktignok har jeg passert nedre grense for pensjon, men siden jeg kanskje har et av de beste yrkene jeg kan tenke meg, er det bedre å erte på seg rakstingene – enn å sitte hjemme i Askim å sture.
Så jeg antar jeg vil bli å finne her i ”landsbyen” en stund til.

Vi har et år foran oss som jeg håper på ingen måte vil bli lik den vi har lagt bak oss. Vi stiller med blanke ark, men med mange anmerkninger i margen. Fjoråret ble på mange måter et forferdelig år på flere områder. Men det er nå engang slik at verden må gå videre, uansett hva som skjer.
Nyttår er tiden man setter seg mål for året. Man skal slutte med det meste. Tradisjonen med nyttårsforsetter er ganske morsom. Skulle gjerne visst hvor mange som klarer å holde et slikt løfte. Det er jo ganske så oppsiktsvekkende at man går ut med skremselspropaganda for å få folk til å slutte med røykingen. Men vi er vel kanskje et folk som må trues for at ting skal skje.
Jeg for min del mener at folk sjøl må få bestemme over sitt eget liv, men jeg har ingen ting i mot at det blir restriksjoner og forbud – selv om noen vil hevde at lufta er til for alle.
Og det er den jo, men vi bør vel ha mulighet til å velge frisk luft eller røyk selv? Men, det finnes jo et men, og det er forbudene., Om man velger å lage røykfrie soner må også røykere respektere det – selv om jeg vet om enkelte som gir blaffen.

I fjor skrev jeg om slankehysteri, og fikk kritikk for at jeg fremhevet meg selv fordi jeg hadde gått ned mange kilo. At det er ”in” å være tynn, sier vel kanskje alle disse slankekampanjene man setter i gang ved nyttår, noe om. Når noen kritiserer andre fordi man får til noe, kalles det misunnelse. Og vi ser jo ofte flere eksempler på hva misunnelse kan munne ut i; som oftest baksnakking og ironiske meldinger.
Det er vel en slags forsvarsmekanisme fra de som gjerne vil, men ikke kan. Men jeg er fortsatt av den mening at har man ikke noe godt å si om andre mennesker, bør man holde kjeft.!
Det bør være et godt nyttårsforsett for flere.

Det er flere ting 2012 vil gi oss, som kan få avissidene fulle av artikler og lesebrev. En ting er om politikerne velger å innføre eiendomsskatt og en annen ting er hva tingsretten vil komme til i den såkalte ”Rakkestadhallene-saken”. Hvis tingsretten velger å granske, kan alle de pengene idrettslagene har fått gjennom grasrotandelen forsvinne ut i honorarer og gebyrer.
Og hvem er det som tjener på at en slik sak går så langt?
Ingen. Her finnes det neppe vinnere.
Det skal bli spennende å se hva samhandlingsretten vil føre med seg. Vi har vel ikke glemt NAV-reformen? Jeg tror samhandlingsreformen vil føre med seg mye frustrasjon, ergrelser og irritasjoner, for jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at også denne reformen kommer som julekvelden på kjerringa.
Apropos jul. Man kan vel fortsatt bruke et slikt uttrykk selv om det i dag er 13.dag jul. Vi burde gjort som svenskene, gjort oss skikkelig ferdig med jula med en nasjonal fridag.
Eller er det slik for oss at jula varer helt til påske?

Da jeg forlot formannskapets møte torsdag formiddag, slo det meg at det å være politiker i mindretall ikke alltid er lett.
Etter mitt syn må det være frustrerende.
Og ofte prater man for døve ører.
Man kan jo saktens håper at den stedsnærværende journalisten skriver det som blir sagt, og det hender jo. I dagens nyhetsbilde er vi ute eller gullkorn og radikale forandringer i forhold til det som er foreslått.
Ofte kan et formannskapsmøte være et stort gjesp. Man sier noe for å si noe, men mindretallet når ikke alltid fram med sine argumenter. Når man har snakket seg både rød og blå, i forhold til de punktene man gjerne vil forandre på i et budsjett, så sitter man ofte igjen alene på ”valen”.

Et formannskap består som kjent av partier med ”makt” og noen i opposisjon. Flertallet har Ap, venstre og Krf.
Når de legger fram noe, blir det vedtatt.
Sånn er det bare.
Når Frp legger fram et budsjettforslag på vegne av seg selv og Høyre, blir det ikke vedtatt.
Sånn er politikk.
Det som kanskje er litt forunderlig er at man bruker så mye tid og ressurser på å fremlegge en sak i et formannskap – som likevel må legge fram saken for et kommunestyre.
Og da får vi de samme argumentene på nytt, med de samme ordene og de samme politikerne, bare med den forskjellen at denne gangen framlegges de fra en talerstol.
Vi skal selvsagt ikke harselere med politikere. De har sin overbevisning ut fra det partigrunnlaget de representerer. Det som er forskjellen er at de ”leker” med sine venner – eller venners venners venners penger. Pengene disponeres til beste for innbyggerne og skattebetalerne, men det er ikke alltid at valgene er de rette.

Eiendomsskatten er behørig presentert i disse spalter tidligere. Det er jo egentlig en skatt ingen vil ha, men som blir presset inn for at en kommune skal få økonomien til å gå rundt. Rakkestad er en av få kommuner i Norge som hittil har klart seg uten denne ekstrabeskatningen.
Skatt i Norge er et konglomerat av avtaler mellom partier som har inngått kompromiss for å komme i posisjon. Egentlig burde skattesystemet i Norge hatt en ”reset-knapp”, eller som vi sier i Monopol: Rykk fram til start. Inntektssystemet til AS Norge og det skatteregimet vi har i dag, kunne med enkle grep ha blitt forandret til noe mer forståelig. Skatteøret til kommunene kunne bli hevet ørelite grann for at kommunen skal kunne overleve de mange pålegg og reformer som blir tredd over ørene på dem, fra folk med samme bakgrunn som de som styrer lokalpolitiken.
Og er det slik at når vi skal innføre noe nytt, så må vi på død og liv kalle det ”skatt” eller avgift?
Og det er en myte at gjennomsnittelig skatteprosent i Norge er 28. Hva med moms og avgifter. Når alt kommer til alt går jo hele lønna tilbake til staten i en eller annen form.
Og hvorfor skal det være slik i verdens rikeste land hvor pengebingen til Stoltenberg er større enn det onkel Skrue noen gang kunne drømt om.
Jo, for å sikre den oppvoksne slekt. Det man ikke tenker på er at man også øker fattigdommen fordi mange ikke har råd til å være med på den skatte- og avgiftskåtheten norske politikere viser i sin iver på å oppfylle alle disse reformene som dukker opp uten at de er godt nok gjennomtenkt. Og da er vi jo fristet til å si som en eldre sa til meg forleden:
- Vi hadde det jo så meget bedre før!
Men verden skal tross alt gå videre!

Jo da, dagene går og vi består. Julen er igjen over oss, det vil si den mer kommersielle delen. Nylig startet deler av Østfold sin julefeiring med julegateåpning. Også i Rakkestad var nissen på plass.
Og det ble en svart julegateåpning – for værgudene overrasket ikke slik de gjorde for noen år siden da snøen lavet ned i store mengder – akkurat da julegrana skulle tennes.
En mer vakker inngang på denne søte – men meget hektiske og ”lommeboktømmende” julestria – kan man saktens ønske seg.

Jeg har allerede fått ønskeliste fra noen av mine. Heldigvis vil de ha gavekort. Ingen dum ide, spør du meg siden man da kan velge selv hva man vil ha. Da slipper man f.eks å få gaver man helst ikke ville ha – og som kan være vanskelig å bytte igjen.
Selv har jeg en frityrgryte som nesten har stått i innpakningen siden jeg fikk den for noen år tilbake.
Tanken var god, men ikke vanene. Så skulle man gjøre noe med kroppens BMI – måtte gryta stues bort.
Men selv om det er Handelsstandens jul som nå starter, så tenker vel vi andre også på det som skal skje om fire uker – ja, for det er faktisk ikke mer enn fire uker i morgen til nissen kommer på besøk – i en eller annen form. Innen den tid skal vi ha rukket å vaske ned leiligheten eller huset, skiftet gardiner, pyntet til jul og ikke minst gå til innkjøp av juletre og andre tradisjonelle effekter.

Selv om kanskje noen av oss for øyeblikket tenker på andre ting enn julen, så kommer den raskt. Nå er det snart jul, pleier min yngste datter å si når vi nærmer oss. Mulig det er for å minne fatteren på at han må snu seg rundt og kjøpe gaver.
- Da er det jo enkelt å si: Man vet ikke ordet av det før jula er omme.
Og det er sant nok. Om fem uker og en dag er det nyttårsaften.
Tenkt det, dere
2012 er unektelig ikke langt unna. Kanskje det er minst like viktig å forberede ett nytt år – som å forberede julen.
Heldigvis er det noe godt mellom første advent og 1.nyttårsdag, nemlig gode festligheter i form av julebord, kanskje en juletur og ikke minst de gode familietradisjonene.
Vi går inn i en av årets festligste tider, hvor vi skal nye god mat, gode tradisjoner og ikke minst nye de mange goder som blir satt fram.
Men ikke glem at det finnes mennesker der ute som trenger din støtte, kanskje en fremstrakt hånd – eller noen gode ord.

Årets julepresang til innbyggerne i Rakkestad, kan komme fra de nyvalgte politikerne i kommunen.
For det er liten tvil om at politikerne står overfor et stort dilemma.
Stikkordet er eiendomsskatt!
Selv om Rakkestad kommune snart er den eneste kommunen i Østfold som har eiendomsskatt, så stritter mange i mot.
Og skatt betaler vi jo i lange baner i alle sammenhenger. Norge blir rikere og rikere, men samtidig taper vi masse penger på feilinvesteringer av pensjonsfond og oljeinntekter i land som nærmest er konkurs. Norge kan få et mesterlig tap på grunn av disse investeringene i de mange land i Europa og verden for øvrig, hvor man sliter med å få hjula til å gå rundt.
At grekere og italienere og kanskje også spanjoler snart må suge på tommeltotten på grunn av skakkjørt nasjonal økonomi – skal an det også få konsekvenser for alle oss som bor i Norge.
AS Norge må snu på hver eneste krone, og sikre fremtiden for den oppvoksende slekt.

Vi kan si mye om mangt i det norske samfunn. Lønnsnivået er veldig forskjellig – også fra fylke til fylke i de samme yrkesgruppene. Det som dog ikke er forskjellig er tjenesteytelsene, og hva vi skal betale for å bli eldre og syke.
Rakkestad har til nå hatt en solid og god økonomi.
Nå rister det i grunnfjellet. Rådmannen rasler med sabler og varsler om at det vil bli kutt i mye – om ikke eiendomsskatt blir innført. Han ser for seg drøye 10 millioner kroner i kommunekassa neste år, som blir nesten tredoblet i tiden fram til 2015. Man starter med to promille av en verdi som blir utregnet, og øker senere til fem promille for å møte de mange økonomiske utfordringene.
Når man har et investeringsbudsjett – bare for neste år – på 103 millioner kroner – skjønner sikkert de fleste at kommunen trenger penger. Men ikke nok med det. Investeringsbehovet fram til 2015 – altså bare fire år fram i tid – er på hele og ikke minst svimlende 349 millioner kroner. Halvparten av dette er lån, som skal betales tilbake med renters rente. 72,5 mill forventer man å få tilbake ved salg av blant annet eiendommer, momsrefusjonene er på rundt 40 mill og tilskuddene på rundt 25 mill.
Vi snakker ikke om småpenger, men om utbedringer av skolene i bygda. Ungdomsskolen vil koste 14 mill, Os skole 15,5 mill og Kirkeng skole 35,5 mill og gymsal på Bergenhus 18 mill. I tillegg 22,5 mill til familiesenter, 15 mill til kommunale veier, 40 mill til Skautun, 18 mill til vann og avløpsinvesteringer, 30 mill til omsorgsboliger og 11 mill til Lyngrabben med tilrettelagt boliger.
Da skjønner vi kanskje hvilke utfordringer de nye politikerne står overfor – og hvilke valg de må ta for innbyggerne i Rakkestad.
Rådmannen sier helt klart at det er ikke noe man skal – men bør. Men samtidig sier han at om det ikke blir gjort, så vil det også svi i pungen til innbyggerne i form av dårligere og kanskje også – dyrere tjenestetilbud.

Det er med andre ord ikke lett å være politiker. Men så handler jo også det om å ta avgjørelser – enten de er gode eller dårlige.
Det som er avgjørende for rakstingene er at de avgjørelser som blir tatt er de riktige.
Da får man heller leve med at levevilkårene blir bedre i form av lysere utsikter innenfor omsorgssektoren, og bite i seg at det vil koste et par tusenlapper mer å bo i denne kommunen.

Man kan si mye om Rakkestad og rakstinger. Innbyggerne har et særpreg man skal lete lenge etter i andre bygder i Østfold. Men også sentrum har sitt særpreg. Sånn sette står innbyggerne og bygningene i stil med hverandre.
Man vil noe i Rakkestad, men det er ikke alltid like enkelt å få det til. For utenforstående virker det kanskje litt vanskelig å finne retningen – både hva man vil med kommunen og hvilken vei man skal rette nesa.
Plansmia var en start på en ny giv i Rakkestad. For dem som synes at ting skjer for raskt, så skal man vite at ting må skje raskt om det skal skje noe. Det er tross alt 20 år siden noen tenkte samme tanken som nå, nemlig å få til en sentrumsutvikling som gjør et levende Rakkestad sentrum.
Med andre ord; det er på tide.
Men så kan man gjerne diskutere hva slags bygninger man bør ha, og hvordan sentrum skal se ut. Det er ikke lett å få til det man forbinder med landsbypreg – når bygningen står i hytt og pine – og det fleste i forskjellige utførelser. Hadde jeg vært arkitekt hadde jeg kalt det ”klæddete” landsbypreg.
Tidligere ordfører Harlem innførte begrepet landsby om Rakkestad sentrum. Rakkestad er en landsby, men man kan ikke forvente at sentrum skal se ut som det kanskje noen forbinder med en hvit sørlandsby med hvite trehus.
Derfor må man gjøre det beste ut av arkitekturen som finnes, og ikke gjøre for mange brytninger i det arkitektoniske. Da vil sentrum fremstå som ennå mer klæddete.
Når det er sagt, så skjønner vi også at en utbygger vil bygge et hus som skal være lønnsomt. Kanskje det ikke er så dumt med noen moderne bygg i sentrum. Jeg vet det er mange som ikke liker – verken ”enkeslottet – eller Bunnpris-bygget. For meg så virker disse byggene som et friskt pust i en ellers jungel av ”falleferdige hus”.
Derfor tror jeg at en moderne bygg i det som nå betegnes som ”Misjonskvartalet” vil oppleves som et pluss for sentrum og ikke minst virke tiltalende for de som ferdes gjennom Storgata.

Vi skal ikke kimse av de som ønsker at Rakkestad skal bli et levende sentrum. Julemarkedet ble en stor suksess i fjor, og vil sannsynligvis bli det også igjen i år. Folk valfartet fra store deler av Østfold og Akershus. Får man et godt rykte, vil det ha en positiv betydning.
Rakkestad ligger midt i hjertet av Østfold. Derfor mener jeg at arrangement som Markens Grøde burde vært avholdt hvert år. Folk glemmer fort, og for at Rakkestad skal være levende i folks minne – må det finnes noen stopp-punkter.
Og Rakkestad har ikke så veldig mange av det slaget i dag. Kanskje det vil bli bedre når man virkelig realiserer tanken om et levende sentrum, men vi er vel slik at vi tiltrekkes av det interessante.
Og da er det ikke nok å ha en Rema-butikk i et nytt bygg i sentrum. Det må skapes aktiviteter og et miljø som gjør at andre enn rakstingene selv tar turen innom.
Da er det jo andre stikkord som tilgjengelighet, tilbud og ikke minst parkeringsplasser som står i fokus.

Politikerne sier at Rakkestad sentrums utvikling skal gå sin gang. Men det er jo lov å undre seg hvorfor man velger å bygge et hus hvor man trenger fem dispensasjoner for å få det opp. Og når vi vet at fylkesmannen kan sette foten ned, så må man ha alternative planer.
For det er ikke slik at man alltid får det man ønsker – særlig ikke når man er herre i eget hus.

Skal du til ”hugabugaland” igjen pappa, uttrykte min yngste datter på 28 år, da jeg midt i oktober reiste til Tunisia – landet på nordspissen av Afrika hvor revolusjonen startet, og som endte med mange presidenter og diktatorers fall i den arabiske verden.
Og bare for å ha sagt det; det var min 30 tur til samme sted, og det er ikke for noe at man ønsker meg velkommen til mitt andre hjem, når jeg trer inn på hotell Kanta i Port El Kantaoui – ni kilometer nord for sentrum av byen Sousse.
Stedet er jo som en drøm, beregnet for turister, hvor det ene flotte hotellet etter det andre pryder vannkanten av Middelhavet. Det som en gang var en liten fiskerlandsby har blitt en attraksjon med sin flotte marina, gode restauranter og de mange ”jallabuene”. Midt i smørøyet står en fontene som sender vakre klassiske toner ut over flere høytalere, mens vannstrålende danser i takt med forskjellige farger. Like bortenfor har ungene sitt paradis, et lekeland som vi kan karakterisere som et Tusenfryd i miniatyr.
Men så er vi også i 1001 land.
Min 30.gang til Tunisia ble et opphold med mange historiske blikk. Vi kom til et land med brukket rygg etter en revolusjon som har gjort en god del godt tross alt. Midt under oppholdet opplevde vi landets første demokratiske frie valg, vi opplevde Gaddafis fall, som ble feiret som 17-mai og nyttårsaften på en gang – også blant tuniserne – og vi opplevde en stillestående streik blant hotell og restaurantansatte. De krever høyere lønn, noe som kuliminerte med generalstrek tirsdag 2.november. Kanskje ikke så rart når vi vet at kelnerne på hotellene med over 20 års fartstid tjener 396 dinarer for 4-ukers turnus. Regn selv. En dinar sto i 3,97 kroner da vi var i Tunisia. De må jobbe i mange år for å få råd til å reise på ferie, skjønt ferie vet de knapt hva er. Men valgets vinnere i Tunisia har lovet høyere lønn, og at man kan få anledning til å søke om pass. Bare det er et fremskritt. I tillegg vil kvinnene få andre rettigheter i et land hvor man avskaffet burka/nikam i offentlig tjeneste allerede på 60-tallet under landets første president, Habib Bourghiba. Det var han som startet demokratiseringsprosessen Ben Ali var i ferd med å ødelegge da han ble avsatt. At kvinnene får mer sjølbestemmelse, og kan om de vil, bade i bikini, er jo i og for seg revolusjonerende nok.
Og hva er det så som driver en som meg til Tunisia. Golfbanene selvsagt. Kombinasjonen med to flotte golfbaner innenfor samme område med fem minutters gange fra hotellet – er perfekt. To forskjellige baner – med forskjellige vanskelighetersgrader. En opp i åskanten med stupbratte utslag – og en annen mer idyllisk langs med sandstrendene og rundt hotellene.
En annen ting som driver meg er folkeslaget. Tuniserne er liberale og veldig vennligsinnende. De vet ikke hva godt de kan gjøre for deg, og vokter deg som om det skulle være din egen hund. Tross at jeg har brakt mange hundre golfere med meg til Tunisia, har vi til gode å komme hjem med dårlige opplevelser. Jeg har iallfall lært med å ikke skjære alle muslimer over samme kammen. At det er forskjell på de ekstreme islamistene og de moderate islamistene skal være sikkert. Men vi skal heller ikke glemme at muslimer er mennesker som oss alle. Og hva er forskjellen på å tro det som står i Koranen og i Bibelen?
Kanskje tolkningen.
Men mest levesettet, undertrykkelse og fornedringen. Heldigvis ser de lys i tunnelen. Nå gjenstår det å tå et parlament på plass, turistene tilbake og et styresett som kan løfte landet.